Satellitter har målt isen i Antarktis over 30 år

Isbremmer er isbreer som starter på land og strekker seg ut i havet. Noen av de aller største isbremmene på jorda ligger i Antarktis.

Hvor raskt beveger isen seg i disse isbremmene, og hva sier det om jordas klima?

For å gi svar på dette har den europeiske romorganisasjonen ESA undersøkt noen av de største isbremmene i Antarktis ved hjelp av satellitt flere ganger.

ESA brukte nylig radarsatellitter i Sentinel-1-serien til å få nye data over isbremmene i Antarktis, for å se hva som har skjedd med denne isen de siste 30 årene.

Sentinel-1-satellittene er noen av de satellittene som Norge bruker aller mest. Les mer om det her.

Flyr i tandemformasjon

Dette gjorde ESA ved å fly to radarsatellitter i tett formasjon. Den første gangen ESA gjorde en slik tandemflyvning var i 1995, med de to tidlige miljøsatellittene ERS-1 og ERS-2.

ERS-1 ble skutt opp i 1991 og ERS-2 kom i bane i 1995. Disse to satellittene var noen av de meste avanserte som hadde blitt utviklet og skutt opp for å forske på og overvåke jordas store systemer, også kalt jordobservasjon.

Kort tid etter at ERS-2 ble skutt opp og kom i rett bane, styrte ESA satellitten slik at den fløy i tandem med ERS-1. Slik kunne de to satellittene ta bilder av det samme stedet på jorda med bare 24 timers mellomrom.

De to satellittene fløy i tandem i omkring ni måneder. Det ga forskerne helt unike resultater og muligheten til å undersøke endringer på liten tidsskala.

Bare en dags mellomrom

I 2008 gjorde ESA igjen en liknende tandemflyvning, denne gang med ERS-2 og den store miljøsatellitten Envisat.

Sist fløy ESA radarsatellittene Sentinel-1C og Sentinel-1D i tandemformasjon for å få radarbilder med en dags mellomrom av det samme området i Antarktis.

Denne tandemflyvningen viste også at dataene fra disse to satellittene kunne brukes til radarinterferometri. Det er en metode som viser endringen i bevegelse mellom tidspunktene da radarbildene ble tatt.

I dag benyttes radarinterferometri blant annet til å se hvor jordskorpen har beveget seg mest etter jordskjelv, til å vurdere sted og fare for jordskjelv, og til å se nedsynking av landskap og bygninger.

Les mer om det her.

Nøkkelindikatorer på klimaendringer

Radarinterferometri kan også brukes til å finne linjen der en isbrem går over fra å ligge på fast grunn, enten på land eller på havbunnen, til å flyte på havets overflate. 

Denne linjen fungerer som et ankerfeste for isbremmen, og viser hvor raskt isen beveger seg fra land og ut i havet.

Både farten som isen beveger seg på, og forandringer i posisjonen til denne linjen, er nøkkelindikatorer på hvordan isbremmen reagerer på klimaendringer.

Slike målinger hjelper også forskerne til å tallfeste hvor mye is som går ut i havet, og dermed beregne endringer i verdens havnivå.

Sammenlikninger av målingene gjort av ERS-satellittene med Sentinel-1-satellittene viser hvordan isen Antarktis har forandret seg i løpet av de siste 30 årene.

Store bruddstykker og revner

Disse målingene viser blant annet endringer i farten på isen og store overflatedeformasjoner på både Scar Inlet Ice Shelf, en enorm isbrem som er de sørlige restene av det som var den gigantiske Larsen-B Ice Shelf, og Evans Ice Stream i Vest-Antarktis.

Radarinterferogram av disse isbremmene tatt av Sentinel-1C og Sentinel-1D i mars 2026 viser store bruddstykker og revner. De var ikke var til stede i radarinterferogrammene fra ERS-1 og ERS-2 i 1995.

Også andre og mindre isbreer som bidrar til disse to store isbremmene, beveger seg raskere og har blitt tynnere i løpet av de siste 30 årene.

Dessuten strømmer isen raskere ut i havet, og linjen mellom der isbremmene ligger på havbunnen til der de flyter på vannet har flyttet seg innover mot land.

Denne forskningen ble støttet av prosjektet ESA SUPSAR-Ice Velocity og ESAs Climate Change Initiative.