Det blir mindre skog i verden og den tar opp mindre CO2

Den europeiske romorganisasjonen ESAs prosjekt Regional Carbon Cycle Assessment and Processes (RECAPP-2) sørger for data til det globale karbonbudsjettet.

Det er mengden karbondioksid (CO2) som kan slippes ut over hele verden, og samtidig overholde målene i Parisavtalen om å begrense den globale oppvarmingen med 1,5 grader Celsius.

Verdens skoger og det globale karbonbudsjettet er noen av de største temaene på årets klimatoppmøte (COP30), som er i gang i Brasil akkurat nå.

Dette viser RECAPP-2-prosjektet:

Regnskogen i Amazonas står for cirka 14 prosent av karbonet som verdens skoger tar opp fra atmosfæren hvert år. Men det blir mindre og mindre av denne skogen. Fra 2010 til 2020 mistet regnskogen i Amazonas cirka 370 millioner tonn karbon. 

Skogen i de subarktiske og tempererte delene av jorda, som i Norge, utgjør 41 prosent av verdens skogmasser. Frem til 2016 var denne skogen en netto opptaker av karbon. Men fra 2016 ble denne skogen i stedet en netto kilde til karbon. Det skjedde på grunn av skogbrann, tørke og andre faktorer.

Fra 2010 til 2020 absorberte skogen i Europa cirka 10 prosent av kontinentets drivhusgasser. Men dette opptaket er synkende, blant annet på grunn av hogst, fordi skogen blir eldre, og som følge av plantesykdommer og tørke. Det kan påvirke EUs mål om å bli klimanøytral innen 2050.

Planting av skog over hele verden gir håp. Men nyplantet skog, eller skog som blir skadet for eksempel av hogst, klarer bare å ta opp en fjerdedel av karbonet som har blitt tapt. Derfor må den opprinnelige skogen beskyttes mye bedre enn det den blir i dag.

De siste 30 år har størstedelen av karbonopptaket på land blitt gjort av materiale som ikke regnes som levende. Det vil si blant annet jordsmonnet, død vegetasjon og geologiske sedimenter. Dette karbonopptaket er ofte underrepresentert i nasjonale karbonregnskap.

Slik beregnes det globale karbonbudsjettet

Å beregne det globale karbonbudsjettet krever kunnskap om to faktorer: Hvor mye karbon som blir absorbert av naturlig opptak på jorda, som av hav og skog, og hvor mye som blir sluppet ut på grunn av fossile brennstoffer, endringer i bruk av naturen, og av andre kilder.

RECCAP-2 bruker satellittdata til å forstå hvor og hvordan karbon blir tatt opp eller sluppet ut over land.

Både data fra satellitter og målinger gjort på bakken gir, sammen med datamodeller, tall på utvekslingen av karbon mellom land og atmosfære.

Ved hjelp av disse dataene kan regionale karbonbudsjetter beregnes, og sammenliknes med nasjonale miljøregnskap fra land over hele verden.

ESAs Climate Change Initiative leverer lange tidsserier med data over essensielle klimavariabler til forskere over hele verden.

Satellitter dekker et kritisk behov for klimaforskningen

- Satellittdata dekker et kritisk behov for uavhengige, pålitelige data, samt kontinuerlig overvåking av klimagassutslipp over hele verden, sier Vigdis Lonar, seniorrådgiver innen jordobservasjon ved Direktoratet for rommvirksomhet.

Jordobservasjonsdata fra både ESAs forskningssatellitter og EUs Copernicus-program gir unike bidrag til dette arbeidet. (Se en oversikt over disse satellittene nederst i artikkelen.)

- Behovet for kontinuerlige og systematiske satellittobservasjoner er essensielle for vår evne til å overvåke og forstå de endringer som skjer i jordsystemene. Disse resultatene bidrar til vitenskapsbasert politikk, sier Lonar.

Norges bruk av satellittdata for klimaregnskap

Romorganisasjoner over hele verden jobber sammen i Committee on Earth Observation (CEOS) for å gi støtte til den globale gjennomgangen av verdens karbonmengder (Global Stocktake) gjennom ulike aktiviteter. 

- Dette arbeidet er blant annet knyttet opp til behovet for pålitelige data, og at usikkerheter i satellittmålinger kommuniseres riktig. CEOS har blant annet publisert en rapport med lærdom og anbefalinger fra den første globale gjennomgangen, sier Lonar.

Du finner denne rapporten her.

- Nasjonalt har Norsk institutt for luftforskning og CICERO Senter for klimaforskning, på oppdrag fra Direktoratet for romvirksomhet, utarbeidet et veikart for hvordan Norge kan nyttiggjøre seg data fra CO2 Monitoring-satellitten (CO2M) og tjenesten CO2-emissions Monitoring and Verification Support Capacity (CO2MVS) i forvaltning, forskningsmiljøer og næringsliv, sier Lonar.

Dette veikartet finner du her.

- Prosjekter som ESAs RECAPP-2 vil bidra til at satellitt- og observasjonsdata i fremtiden kan brukes til verifikasjon og forbedring av det norske utslippsregnskapet, spesielt på områder der det er stor usikkerhet, sier Lonar til slutt.

Norge sørger for satellittbilder for bevaring av regnskog i det internasjonale programmet NICFI.

Kontakt

Vigdis Lonar – Seniorrådgiver, jordobservasjon – Direktoratet for romvirksomhet – 415 63 198

Satellitter for forskning og overvåking av jordas store systemer

RECAPP-2 bruker data fra blant annet disse europeiske forskningssatellittene:

Biomass måler verdens skogmasser med høy nøyaktighet, og gir slik essensielle data til karbonregnskapet. 

EarthCARE måler skyene i atmosfæren og hva de har å si for jordas energiregnskap, for eksempel hvor mye energi jorda får fra sola.

HydroGNSS er en kommende satellitt som skal måle fuktigheten i jordsmonnet, en kritisk variabel for blant annet å beregne hvor mye CO2 som landmassene utveksler med atmosfæren.

SMOS er en forskningssatellitt som måler fuktigheten i jordsmonnet og dybden av vegetasjon på land. Dataene fra denne satellitten brukes av RECCAP-2 blant annet til å spore endringer av biomassen i skogen i nord. 

Også data fra de operasjonelle satellittene i EUs Copernicus-program har blitt brukt av RECAPP-2:

Sentinel-satellittene overvåker utallige klima- og miljøfaktorer på land, i havet, ved polene og i atmosfæren operasjonelt og kontinuerlig.